«Alt for sin by»/«Snipetorp nå» – Glimt fra Jeppe Jensens arkiv

Previous

Nettutgave av etterordet i «Kampen om Snipetorp» (Skien Historielag 2017) med stort bakgrunnsmateriale fra Jeppe Jensens arkiv  

Bokkomiteen i Skien Historielag ba meg skrive dette etterordet (se faksimile av forordet) i nyutgivelsen av Jeppe Jensens «Snipetorp og Søndre Brekke» fra 1965. 

Det måtte bli en presentasjon av mannen selv; et dypdykk i hans omfangsrike arkiv.  Hans barn hadde deponert dette i kommunens arkivanlegg i bunkersen på Bergsland. 

Jeppe Jensen ble behørig æret for sitt arbeid for byen mens han levde, men siden… Hele Skiensfjorden har mangt et bevaringsarbeid å takke Jeppe Jensen for. 

Siste del av etterordet, «Snipetorp nå», er etter beste evne slik jeg tenker at Jeppe Jensen selv ville ha sagt det i dagens situasjon. Dette er ennå ikke lagt ut som nettversjon her.

••••••

NB! KUN TEKSTVERSJON AV «ALT FOR SIN BY» NEDENFOR

Noter (røde tall)Kilder og Illustrasjoner  hver for seg.

••••••

Jeppe Jensen SH beskåret

Alt for sin by

Jens Per Jensen vokste opp i Slemdalsgata 1 i Brekkeby. 

I 1908, året før han ble født, flyttet foreldrene inn i annen etasje. 

– Farfar, Peder Jensen, betalte 16,50 i måneden, forteller «Jeppe» Jensens sønn John Allan. 

– Joda, Jeppe Jensen var navnet hans det! 

John Allan bor i Oslo og følger interessert med på begivenhetene i Skien via gruppene på Facebook. Ikke minst følger han med på dramaet rundt de planlagte leilighetsblokkene i Snipetorp. 

– Han hadde nok gjort noe, helt sikkert! mener John Allan. 

– Hva da? 

– Gjort noe med selve hagen, istedenfor å rasere den. 

Byarkivet 

John Allan og den ti år yngre søsteren, Marianne Dall Jensen, ga det som var igjen i farens private arkiv til Skien Historielag, som deponerte det i byarkivet på Bergsland. Mappene fra Byarkivet har jeg, som også er gammel utflyttet Skiensgutt, fått låne til dette etterordet. Det har vært som å dukke ned i katakombene under byen med en kraftig lommelykt. Plutselig stirrer du rett inn i noen gamle ansikter fra barndommen. 

Eldste papir hvor Bratsberggata 2 nevnes er fra slutten av krigen, samme år jeg selv ble født. Det nærmer seg feiringen av byens 600 års jubileum. 

Dokumentet er stilet til «Rådmannen i Skien» og undertegnet «ærbødigst Den Forberedende Jubileumskomité, T.L. Ording - Kjell Skjelbred». Sistnevnte advokat i byen og tydeligvis komiteens sekretær. 

Det som tas opp er et brev komiteen har fått til orientering, stilet til kommunen fra Riksantikvaren og Den antikvariske bygningsnemnd. Riksantikvaren «gir planen om å bevare og frede Ibsenhuset og de andre 7 hus på Snipetorp sin fulle faglige tilslutning (...) den vil gi sin støtte i arbeidet for den pleie av husene som anses nødvendig før gatepartiet kan bli foreslått lagt inn under lov om bygningsfredning av 1920». 

Jubileumskomiteen viser videre til at «Riksantikvaren sier (...) at man straks må gå igang med å utabeide planer for istandsettelse og forandring av de enkelte hus som anses nødvendig». 

Komiteen har diverse forslag: «Kommunen må påta seg vedlikeholdet. Den museumsmessige bestyrelse vil det være naturlig å henlegge under Fylkesmuseet. (...) Noen av husene kan fortsatt brukes til beboelse og bortleie. (...) Reguleringen av gatepartiet må fastlegges så strøkets karakter kan bli bevart». 

Til slutt fortelles det, nesten i begeistring: 

«Da Bratsberggaten 2 for kort tid siden var til salgs har vi sikret oss dette, idet et konsortium har lagt ut kjøpesummen. Den var kr. 12.500,- pluss omkostninger, til sammen kr. 13.500,-. Det er tanken å danne en forening som kan stå som eier inntil annen ordning kan skaffes.» 

Slum 

Neste brev i Jeppe Jensens mapper som handler om Bratsberggaten 2 er datert 16. september 1969. Da er huset blitt ren slum. «Situasjonen er nærmest prekær», skiver han. «Bygningen eies av Thorolf Ording og Tom Coward, begge Skien, og leies ut til 3 husstander.» 

Bygningssjefen anmodes om å inspisere bygningen. «...han bør etter mitt skjønn gi eierne pålegg om en omgående istandsetting...» (Jeppe Jensens understrekning). På denne tiden har han arbeidet lenge og iherdig med andre fredede hus i Snipetorp, det forteller flere mapper om. I brevet om Bratsberggaten 2 nevner han arbeidene som pågår i Snipetorpgaten 33, og restaureringen «som nærmest er ferdig» i nr. 27, Ibsenhuset. Men ingen ting skjer i Bratsberggaten. 

2. juli 1970 er det Skien bygningsvesen som tar opp saken ved saksbehandler Toralf Hovi. Det vises til arkitekt Jens Per Jensens brev av 16/9-69: 

«Bygningen er besiktiget bl.a. av stadsfysikus Gjølberg og saksbehandleren som også kan bekrefte at såvel hus som innhegninger er i ferd med å forfalle helt dersom en snarlig reparasjon ikke kommer igang.» 

Nå trues det med paragrafene i bygningsloven.

I vedtaket lyder det: «Frist for fullførelse av arbeidet settes til 31/12-70». Bygningsrådets behandling sendes til Foreningen til Fortidsminners Bevaring i Skien v/grosserer Thorolf Ording og brukseier Tom Coward, og til Fylkesmuseet i Telemark, Riksantikvaren, arkitekt Jens Per Jensen og h.r. adv. Kjell Skjelbred. 

30. oktober 1970 har det heller ikke skjedd noe. Jeppe Jensen er nærmest fra seg av fortvilelse og skriver til stadsfysikus Johs. Gjølberg. Her gjentas beskrivelsen av situasjonen i huset nok en gang, med oppdatering: 

«For et år siden foretok jeg oppmålinger av huset. På det tidspunkt sto en større leilighet i 1.etasje tom, en mindre leilighet i 2.etasje var bebodd av en enslig dame, og i en fløy mot vest var også en liten leilighet disponert av en enslig dame. 

Huset var sterkt preget av forsømt vedlikehold med bl.a. utette tak og vinduer. Jeg noterte også at det var installert tørrklosetter i hovedbygningen, mens leieboeren i fløyen var henvist til en miserabel utedo. Jeg ga en rapport om dette til bygnings- sjefen i Skien, og bygningsrådet ga omsider pålegg til eieren om istandsetting av takene. 

Sist vinter var samtlige leieboere fraflyttet huset, men en gang i dette året er huset på ny tatt i bruk av flere familier. Dette burde vært forhindret ved at Helserådet hadde kondemnert huset.» 

På høsten hadde Fylkesmuseet For Telemark og Grenland kjøpt huset, forteller Jeppe Jensen i brevet til Gjølberg. «I november skal dette ta til med større utbedringsarbeider.» 

«Også av den grunn bør huset snarest mulig fraflyttes. Jeg tillater meg å anmode om Helserådets medvirken til at leilighetene kondemneres.» 

Grosserernes nevnte forening – «Til Fortidsminners bevaring i Skien» – må ikke forveksles med den avdelingen av Fortidsminneforeningen i Telemark Jeppe Jensen tok initiativ til i 1974. Det hører til dypere studier i byhistorien å oppdage alle rom i «katakombene»; hvem og hva i byutviklingen i alle disse årene etter krigen. Men disse folkene kan vi merke oss! 

Kristiansund 

Da Jeppe Jensen kom tilbake til sin fødeby Skien i 1946, hadde han arbeidet i en gruppe byplanleggere som fikk mye å gjøre etter tyskernes bombing i 1940. De var ansatt i «Brente Steders Regulering» – BSR. 

– I sine eldre år var han særlig stolt av sitt arbeid i Kristansund, forteller nevøen Rolf Janøy. 

Arkitektene i BSR fikk ansvaret for gjenoppbyggingen i alle de ødelagte byene. Flere gikk til faste stillinger rundt om i landet og ble sentrale skikkelser i norsk byarkitektur etter krigen. Jeppe Jensen ble særlig knyttet til reguleringsarbeidet i Kristiansund. Det var den mest istykkerbombede byen i landet. 1 

Dagens bygningsantikvar i Møre og Romsdal fylkeskommune, Crist Allan Sylthe, har skrevet mye om dette. Arbeidet i Kristiansund startet mens det ennå var varme i branntomtene, kan han fortelle. 

– Jeg møtte Jens Per Jensen. Han fortalte at han hadde hørt rykter om bombingen, og dro straks til Kristiansund med båt fra Trondheim. «Det luktet svidd, og røyken hang fortsatt over byen.» 

På kaia sto læreren hans ved arkitektsudiene i Trondheim, professor Sverre Pedersen. «Kom deg i land og begynn arbeidet», var beskjeden Jeppe Jensen fikk. Professoren ble kort etter sjef i BSR. 

Jeppe Jensen var også med i BSRs prosjekter i noen av de andre byene, men hans viktigste arbeid var i Kristiansund. 

Arkitekt Erik Rolfsen, etter krigen byplansjef i Oslo, var leder for gruppen i denne byen de første par årene. Mye ble lagt på plass da. Arne Korsmo, toneangivende norsk arkitekt både før og etter krigen, ble også hentet inn til Kristiansund-avdelingen i denne perioden. 

Skien 

Utfordringene for arkitektene i Kristiansund må ha vært svært lik den Skien fikk etter bybrannen i 1886. Stor trehusarkitektur gikk opp i flammer – bygårder og kvartaler, gater og smau som hadde lagt seg etter terrenget «organisk», akkurat som i Skien. 

Gjenoppbyggingen i Kristiansund fortsatte til godt ut på 1960-tallet og fulgte stort sett gruppens planer. Det ble en sentral murby, som i Skien. Hensynet til brannvern var det samme. Forskjellen kan sies med ett ord: Bilen.2 

I fødebyen startet Jeppe Jensen som regulerings- arkitekt. Fra 1951 var han byplan- og bygningssjef – til han i 1964 gikk til Fylkesmuseet som konservator. Arbeidet hans bar tydelig preg av ønsket om å verne det som måtte være igjen av originale historiske bygninger og strøk etter bybrannen i 1886, spesielt trehusarkitekturen. Det ble en kamp både mot bilen og historieløse politikere. 

«Snipetorpgaten og dens fortsettelse videre østover i Bratsberggaten er sikkert en meget gammel forbindelseslinje mellom det perifere byområdet Bratsberg og bysenteret,» skriver Jeppe Jensen. 

«...den nevnte linje over Snipetorpområdet er i dag eneste direkte linje mellom sentrum og det høgre- og østenforliggende byområde med omland. (...) Gaten er selvfølgelig en flaskehals trafikkmessig sett, og ikke istand til å formidle den stadig økende kjøretrafikk på en tilfredsstillende måte. Sterke røster har derfor hevet seg for et forslag om å sanere den gamle Snipetorpbebyggelsen – som offer for et berettiget trafikkrav. Trafikk- og fredningshensyn kolliderer altså ganske kraftig, og en har derfor søkt å gå nye veger for å løse problemet.» 3 

I Snipetorp vant Jeppe Jensen. I dag er det bom her og stengt for gjennomfart, akkurat slik han ønsket seg. 

Bonytt 

Høydepunktet i historien om bevaringen av Snipetorp fant jeg i et utklipp fra Bonytt i 1978. Der hersket ingen tvil om at riving ikke kom på tale, tvert imot! 

Umiddelbart kan reportasjen, og spesielt en stor tegning av et ferdig restaurert gateløp, leses som total politisk enighet rundt bevaring og restaurering i Snipetorp. Til og med den antikvariske bygningsnemnd (Riksantikvaren) og byplansjef Arnt Reppesgård ville ha det slik. På tegningen av «Nye Snipetorp» finner vi Frognerveien 1, som ble revet i Kverndalen, gjenreist mellom Snipetorpgata 20 og Bratsberggata 2 – med kommunens største velsignelse. Men total enighet var det ikke. 

Jeppe Jensen sier i reportasjen at Frognerveien 1 etter hans mening ikke bør plasseres i Snipetorp. I Ibsenforbundets hefte «Ibsengården på Snipetorp» fra 1985, i kapitlet «Solglad dag i hegnet have», forklarer han hvorfor: 

«Fylkeskonservator Halvor Landsverk, konservator Tor Gardåsen (formann i Telemark avd. av Fortidsforeningen) og tidligere formann i samme forening, J.P. Jensen, frarår. Og når de sistnevnte frarår, er det ut fra betraktninger om at det originale Snipetorp med fem fredede gårder og flere fredningsverdige hus ikke bør få en «fremmed fugl» fra en annen bydel (Kverndalen) inn i det originale miljø. Like vesentlig er det at vi legger vekt på å få brannintervaller som er med på å sikre de eldste gårdene på Snipetorp, som lykkeligvis har blitt skånet for de siste tre store bybranner, i 1777, 1854 og 1886.» 

Hagene i Snipetorp er like viktige å bevare og gjenskape slik de opprinnelig var, som selve husene. Til slutt i Bonytt-reportasjen kommer historien bak Frognerveien 1 og planene i Snipetorp. Der møter vi de samme ledende skikkelser i handelsstanden som like før krigens slutt. 

«For en del år siden ble huset revet på grunn av en veiutvidelse. Kommunen, som eide bygningen, var ikke interessert i å bevare den, men Thorolf Ording og grosserer Halvor Dahl mente bygningen var så verdifull at den burde reddes og oppbevares et annet sted. De fikk overta bygningskroppen av kommunen mot å fjerne den fra tomten.» 

Det ble dannet en «bevaringsforening»: Andelslaget Frognerveien 1 med ca. 20 andelshavere. Det ble kronerulling i byen og Skien Historielag og Riksantikvaren bidro med 10.000 og 12.000 kroner. 

1978 står som et høydepunkt, kulturelt og bevaringsmessig, i Skiens byhistorie. Utad ble det i alle fall sagt tydelig nok at viljen var på topp. Ordfører Sigurd Namløs, murer av fag, uttaler seg innsiktsfullt og konkret til Bonytt, først om Skien sentrums murgårder, som hadde «blitt omtalt på en lite smigrende måte», men som «praktisk talt var intakte like etter krigen». 

«I 50- og 60-årene skjedde det endringer som sett med dagens øyne er sterkt å beklage», sier Namløs videre. «Noen få bygårder var p.g.a. vanskjøtsel blitt saneringsmodne, og de ble erstattet av nye, som virket fremmede i miljøet.» 

Han ser optimistisk på framtida: «Selv om ønsket om sanering og nybygging fremdeles er til stede, er det en merkbar holdningsendring også hos gårdeierne. Den ene gård etter den andre males og pusses opp. Bygningsråd og bystyre er også langt mer på vakt.» 

Han avslutter: «Det er stor begeistring blant folk i Skien for Snipetorp, og når det gjelder de tilstø- tende eldre trehusområder, så tror jeg det er stor enighet blant politikerne om også å søke å verne disse. Hvis det er hjemlet adgang, skal vi gjerne i samarbeid med bygningssjefen, prøve å ta vare på denne bebyggelsen.» 

«Meget som gjenstår» 

For Jeppe Jensen var det nok klart, allerede i 1978, at det meste i Bonytt-reportasjen var håpefulle, men store ord - langt fra realitetene. Mappene fra arkivet hans forteller hvor hardt han måtte arbeide for hvert eneste skritt i bevaringen av eiendommene i Snipetorp og Bratsberggata. 

Hver eiendom/gatenummer har egen mappe med kopier av alle brev og rapporter. Arbeidet med Ibsengården gikk for eksempel ikke på skinner, slik ledelsen i kommunen skryter av i dag. 

Brev til Bygningssjefen i Skien 9. mars 1967: 

«Istandsettingen av Snipetorpgt. 27 tok til høsten 1963, da fasaden mot gaten ble utbedret. Etter noen måneders opphold fortsatte arbeidene våren 1964 med full reparasjon av tak og piper på hovedbygningen. (...) Etter nærmere et års stillstand gikk man høsten 1965 igang med sikring og reparasjon av uthusfløyens nordvegg (...) I 1966 skjedde ingen ting før i september. Da gikk man videre med reparasjon av uthusfløyen mot gårdssiden. Arbeidet stoppet opp midt i november. I 1967 er intet foretatt hittil. Det vil fremgå av denne korte oversikten at istandsettings- arbeidene har pågått gjennom 3 1/2 år med urimelig lange opphold mellom de enkelte arbeidsperioder.» 

Jeppe Jensen påpeker videre at «det er meget som gjenstår», og forteller hva. Han «ber om at bygningssjefen går inn for (...) at de avsluttende arbeider settes igang før sommeren». Og tilføyer: «Jeg står fortsatt til rådighet når det gjelder å vurdere alle detaljer.» 

Til tross for denne tydelig oppgitte oppsummering skriver han til slutt «at det fra sakkyndig hold er uttalt mange rosende ord om det hittil utførte arbeidet på Ibsengården. Jeg er også imponert over den store innsats og jeg er også klar over det store løft som hittil er tatt fra bygningsvesnets side». 

Det gjelder å veie sine ord. 

Og slik fortsatte det, fra den ene gården til den neste. Den tykkeste brevbunken er «Snipetorpgata 33». Deler av dette huset var det aller eldste i Snipetorp, tidligere enn fra 1700-tallet. Etter langvarig innsats med rehabilitering for offentlige penger lot eieren det likevel bli stående til forfall, helt bevisst. Slik ble det til slutt «avfredning» og riving utpå 1980-tallet, og et nybygg på tomta i 1986. 

I enkelte perioder ble det brevvekslet daglig mellom Jeppe Jensen og Riksantikvaren. Et ganske usynlig arbeid for offentligheten – i tillegg til alt Jeppe Jensen skrev og tegnet, og publiserte! I denne nyutgivelsen av Byminner #4 ser vi et godt eksempel på hans eminente stil, i en rekke utgivelser
– både i serien Byminner og i avisartikler. 

Han har gravd dypt i kildene. Noen ganger kan man lure på hvordan han har klart å finne fram til så levende beskrivelser fra så langt tilbake, og helt lokalt innenfor det enkelte hus’ fire vegger. 

I en liten epistel som er tatt med i «Tilbakeblikk»4 forteller han om Axel Ludvigsen Coll, født i Skien 5. november 1849. I 1900 utga han boken «Skiensfjordens Industri», som er blitt en viktig kilde for historikere siden. Året etter ble han overlærer ved Skien Off. skole, men dro til Arendal som rektor bare tre år senere. 

Jeppe Jensen må ha sett noe av seg selv i den mannen, som etter ti år i Arendal søkte om avskjed «på grunn av sykdom og overanstrengelse». 

Råtnet bort 

Hvordan gikk det så med Frognerveien 1 og Snipetorp?
Kort fortalt: Tømmeret var råtnet da det var tid for å hente det fram der det var lagret på Frogner husmorskole. Der delte det skjebne med et enda større landemerke i Skien, som den nevnte «bevaringsforening» så villig hjalp til med å rive. Sangernes Hus het det da. Da tømmeret ble kassert, ble alt det øvrige – panel, listverk, vinduer osv. – lagret i låven på Venstøp. I 2015 kvittet Telemark museum seg med dette også.
5 

Rundt tusenårsskiftet gikk det heller ikke bra med anbefalingen fra Jeppe Jensen m. fl. (se foran) «om at det originale Snipetorp med fem fredede gårder og flere fredningsverdige hus ikke bør få en «fremmed fugl» (...) inn i det originale miljø». De mente at det ubebygde området mellom Snipetorpgata 20 og Bratsberggata 2 burde stå der som et brannintervall. 

«En fremmed fugl», et nybygg i moderne arkitektur, sto ferdig der i 2005. 

Fra den triste historien rundt Sangernes Hus og fram til da Bonytt besøkte Skien, ble det tabbe etter tabbe i sentrumskvartalene. 

Bonytt registrerte følgende i 1978:
«Store ensformige og karakterløse bygninger er i de senere årene blitt oppført i sentrumsområdet, som f.eks. EPA, Ibsenhuset og Den norske Creditbank, og en del av disse på bekostning av bygninger som nettopp hadde egenart og karakter, som f.eks. det gamle apoteket og Collettgården.» (Bonytt mener vel Cappelengården her også kalt Schjøttgården, og til sist Sangernes Hus.) 

Verst var det, syntes jeg den gang, at Møllas digre prakteksemplar av et murbygg sør for Handelstorget ble revet. Det ville ha vært en flott ramme for dagens planer om et «Ibsen-bibliotek». 

Byregulering før og nå 

Etter krigen skulle «landet bygges på nytt»! I Skien også. Handlekraftige politikere i alle leire tro til. Viktigste sak var nye boliger til alle samfunnslag, etter hvert også bedre veier, og fram mot 1960-tallet landsomfattende automatisert telekommunikasjon. Jernbanen sto det såpass bra til med – selv etter en krig – at den fortsatte «å gå på skinner», uten nevneverdig opprusting. Som fagmann på byregulering sto Jeppe Jensen sterkt, uteksaminert ved NTH like før krigen under en professor som også ble hans sjef så lenge krigen varte. 

– De fleste husker JPJ som en bevaringsnestor, skriver Else M. Skau i «Telemark Historie – 1994», og fortsetter: 

«Men mange av Skien bys nyere anlegg er sterkt påvirket av hans ideer, blant annet planleggingen av deler av boligområdene ved Kapittelberget og Gimsøy. Disse boligområdene med en klar og romslig grøntstruktur samt riktig orientering og utforming av bebyggelsen har kvaliteter som er typisk for en del av etterkrigstidens boligreisning.» 

Reguleringsplaner 

Tenkning og prinsipper for en «moderne europeisk by» hadde utviklet seg gjennom godt og vel hundre år. De rettlinjede, pompøse sentraleuropeiske idealene fra slutten av 1800-tallet (Skien 1886) ble etter hvert utfordret av en mer organisk modell som fulgte terrenget og la til rette for motorisert trafikk. 

Skien fikk flotte reguleringsplaner etter byutvidelsen i 1916. Kommunen innbød da til en stor nordisk byplankonkurranse. Fra vinnerutkastene ble det hentet ideer som her og der ble satt ut i livet. 

En stor, moderne skole ble oppført ute på Gimsøy i 1923. Andre signalbygg fra denne tida er Parkbiografen og Nylende jernbanestasjon – og rutebilstasjonen på Landmannstorget. 

Men forslaget om en ringvei rundt sentrum lever nå bare i en liten gatestump på søndre Falkum som heter «Vatner ring». 

«Idealet var store allébeplantede avenyer der byens borgere kunne promenere i fred og ro», skriver forfatterne av «Med gamle kart gjennom Skiens historie». 6 

En slik aveny, senere ringvei, ville ha spart Skiens sentrum for mye vondt, særlig fra 1960 og utover. 

Bolig og bil 

Etter krigen var det boligbygging som fikk prioritet. Og det tok ikke mange år før byen igjen var lens for tomter. Ikke vanskelig å forutse. Romslige tomtearealer var derfor allerede blinket ut utenfor byen da Solum og Gjerpen ble slått sammen med Skien i 1964. 

Romslig var det derimot ikke for den stadig økende biltrafikken i sentrum, selve knutepunktet for all trafikk rundt nordre del av Skiensfjorden. Der kunne byen hatt god bruk for en «klassisk» byplanlegger som så de større linjene i tide. Slik ble det ikke. 

Jeppe Jensen takket for seg i Skien kommune samtidig med byutvidelsen i 1964. Han hadde meninger, og var ikke typen til å være en taus og nøytral byråkrat, sier John Allan. Han likte seg best i «Klubben Norge», en diskusjonsklubb hvor alle slags temaer ble grundig behandlet etter et fast oppsett. Noen fikk jobben med å tale varmt for saken, så skulle de andre på neste møte hamre løs imot. 

Samtidig som han mistrivdes i alle de konflikter som svirrer rundt en sjef i denne typen kommunalt kontor, var nok Jeppe Jensen da utslitt. Siden 1951 hadde han stillingen som plan- og bygningssjef. Oppgavene hadde vært mange. Det er knapt et tinglyst eiendomsdokument fra årene etter krigen som ikke har hans påskrift. 7 

Lekegrind 

Skien sentrum har hele tida siden vært en lekegrind for planleggere, med mange reguleringskonkurranser. Men de fysiske tiltakene har vært enkeltvise og tilfeldige. Typisk eksempel er Kverndalen/Land- mannstorget, der det gikk heftig for seg både på 1960-70-tallet og fra 2000 og utover. 

– Likevel har utviklingsarbeidet stagnert etter at reguleringsplanen ble vedtatt. Omformingen av torget stanset fordi den, ifølge utbygger, «ikke var i samsvar med markedet», heter det i en prosjektrapport fra 2007. Den innledes slik: 

«Landmannskvartalet-Kverndalen er tre kvartaler i Skien sentrum, som har ligget som rester av tidligere bebyggelse i lang tid. Ett av kvartalene, selve Landmannstorget, inneholder Skiens kollektivknutepunkt. De to andre kvartalene framstår i dag som bakgårder. Området har vært en planmessig utfordring i en årrekke. Det har hatt lite vegetasjon og vært belastet med mye trafikk og gateparkering.» 

Etter 2007 er det blitt en garasje i fjellet nordøst for Landmannstorget, og et kompakt sju etasjer høyt NAV-bygg på nordsiden. Kvartalene bak ligger der mer «slitent» enn noen gang. 

Handelstorget er blitt en steinlagt koloss der folk brekker lårhalsen om vinteren. Ned for Rådhusplassen mot Bryggevannet ligger en svær rundkjøring med tilsvarende fascinasjon for digre steinblokker. Men ute i elva spruter opplyste fontener om kvelden, og rådhuset er lekkert lyssatt. Noe er bra! Det skal de ha. 

Da Jeppe Jensens gode venn, fylkeskonservator Halvor Landsverk, i 1964 tilbød ham nye oppgaver som konservator ved Fylkesmuseet for Telemark og Grenland, sa Jeppe Jensen ja takk. Alt arbeidet han nedla der, og for Riksantikvaren i senere år, er det byens folk nå kjenner ham for. Snipetorp, som allerede er nevnt, var bare en liten del. 

Melankolske fotos 

I Jeppe Jensens private arkiv fant jeg også en del fotonegativer. Noen gamle, fra før krigen, men flest serier fra vandringer trolig også temmelig sent i livet. Kameraet er noen ganger sikkert brukt som skisseblokk. Motivvalgene er talende. Dette er noe han har brydd seg om og hatt dype tanker omkring mens han fotograferte. 

På en runde med svart/hvitt-film i kameraet ser vi en flik av hagen i Bratsberggata 2 til høyre. I dagens strid et kjent motiv! Bratsberggata og Kleivbrua er fortsatt åpen for biltrafikk, men er langt fra å være den innfartsåren som en gang ble planlagt der. Ellers byr filmen på småhus oppe på Kleiva og kanskje andre steder. 

En annen svart/hvitt-film med gamle hus og trange gater er tatt etter et kraftig snøfall på Bakken. 

Fargefilmer var det flere av. En tur på Skienselva fra Union fabrikker ved Bryggevannet til Menstad fyller en hel rull. Vakre fotos av elvebredden som speiler seg i vannet. Men det er neppe bare idyllene han har tenkt på. 

Mye handler om hus i «gammel stil». 

Noen ganger også under restaurering, eller det kan være nybygg. 

Andre motiver viser at her er det reguleringsarkitekten som har vært på tur. En rekke fotos fra Lundedalen på en film bekrefter det Else M. Skau skrev i 1994: 

«Som planlegger ivret JPJ kanskje sterkest for Lundedalen. Et prosjekt som i ettertid har vist seg å være et viktig tilskudd til bymiljøet. Lundedalens betydning for byen ble et viktig budskap for JPJ helt til det siste.» 8 

•••

Kilder

Noter

Neste kapittel; «Snipetorp nå» samt en del rammesaker kommer senere.

Illustrasjoner her.

© Per Helge Berrefjord 2014 - 2024